Har du korrekt forsikringsverdi på eget kjøretøy?

Til samtlige LMK-tilsluttede klubber.

Vennligst send denne meldingen til alle medlemmer i klubben. Fint om dere også trykker den i medlemsbladet og legger den ut på klubbens hjemmeside.

Verdifastsettelse:

I januar 2016 henvendte LMK seg til alle medlemsklubbene da vi har brakt i erfaring at mange kjøretøy med LMK-forsikring kan være underforsikret eller har for lav verdiangivelse.

Henvendelsen har resultert i svært mange tilbakemeldinger, og dette har tydelig bidratt til å bevisstgjøre mange eiere på viktigheten av en korrekt forsikringssum og tilstrekkelig dokumentasjon omkring kjøretøyet hos LMK.

Vi opplever i den senere tid at markedsverdien på en rekke veterankjøretøy har steget kraftig. For at du skal unngå underforsikring og risiko for avkortning ved en forsikringsutbetaling på kjøretøyet ditt, er det viktig at du følger med på verdiutviklingen. Dersom man mener at markedsverdien på kjøretøyet har oversteget maksimalgrensen for premiens beregning, meldes dette til LMK slik at forsikringsverdien blir korrigert.

Det er derfor eierens fulle ansvar å sørge for at kjøretøyet til enhver tid har korrekt forsikringssum. Dette gjelder også kjøretøyene i prisgruppen under 250.000,-. Forsikringssummen vil ikke representere forsikringsverdien ved en eventuell skade. Summen angir kun maksimal forsikringsverdi. Forsikringsverdien ved skade tilsvarer markedsverdien vurdert på skadetidspunktet.

Premieøkning:

Prisene på LMK-produktene har ikke vært regulert på mange år, og en økning i skadekostnader og hyppigere skadefrekvens på porteføljen har medført at lønnsomheten ved ordningen har blitt svekket. Det vil derfor bli en mindre prisoppgang på LMK-produktene for fremdeles å kunne opprettholde dagens gunstige ordning. Vi vil også minne om at LMK-forsikringen er basert på en ordning hvor entusiaster går sammen og verner om kjøretøyene sine, noe som ideelt sett burde gjenspeiles i skadestatistikken. Mye av skadekostnadene er knyttet til redning, og det er fint om klubbmedlemmene vurderer andre alternativer til selvhjelp før forsikringen belastes. Ofte kan løsningene være enkle og raske, og det er viktig at vi utnytter fellesskapet og kompetansen som forefinnes i vår bevegelse.

Vi nærmer oss sommer og går således inn i en høysesong for våre kjøretøy. Derfor er det lurt om man sjekker litt opp omkring teknisk tilstand på eget kjøretøy før man begir seg på treff og langtur. Ofte kan litt verktøy og nyttige reservedeler bidra til at ting kan løses enkelt og lokalt.

LMK

https://www.lmk.no

Med vennlig hilsen

LMK

Et lite tilbakeblikk over klubbens 10 første år

Fra NPKs Klubbavis nr. 1 Våren 1999
Av Svein Kraageland

Etter at Jan-Einar Moe v/Bertel 0. Steen hadde etablert Norsk Peugeot Register og det begynte å komme en god del navn der, ble det oppfordret om å starte en egen klubb for Peugeot i Norge. Personlig hadde jeg tenkt tanken tidligere, men det var dette som skulle til for å få gang på det hele. Jeg kontaktet Anund Støle som jobbet hos Peugeot- forhandleren Lyngdal Karosseri & Auto, han hadde nylig restaurert en 1947-modell 202 og var meget interessert i å være med på å starte en klubb.

Jeg forfattet et brev og sendte til Jan-Einar Moe og forklarte at jeg og Anund herved meldte vår interesse, og det samme hadde også Eddie Bruvoll og Ingvar Fagerland fra henholdsvis Haugesund og Sveio gjort. Dermed ble kontakten formidlet og et møte ble planlagt hos Fagerland (som driver Sveio Auto) i Sveio den 22 april 1989.

Klubben var dermed et faktum, med Fagerland som den første formann, jeg som nestformann og redaktør og Eddie som kasserer. Anund skulle bistå redaksjonen. Vi sendte snart ut melding til alle som stod i Peugeot-registeret og de årste medlemmene meldte snart sin interesse og pr. 1/9 -89 hadde klubben 17 medlemmer, og pr. 1/11 -89 var tallet 27. Tallet fortsatte å stige og var pr. 17/1 -90 kommet opp i 38 medlemmer.

Da jeg begynte å skrive den første klubbavisa var hjelpemidlene relativt primitive, dvs manuell skrivemaskin og det ferdige resultatet ble deretter sendt til Bertel 0. Steen for fotostatkopiering, noe som gav et heller dårlig resultat hva bilder angikk. Men klubben var jo liten med dertil svak økonomi, så det drøyet en stund før vi i 1991 kunne begynne å levere materialet til et trykkeri. Arbeidet med å lage en klubbavis er ganske omfattende, man må jo først og fremst finne noe å skrive om før man kan begynne å forme til det som skal bli til en lesbar klubbavis, og jeg må jo si at dette arbeidet ikke alltid har gått helt av seg selv. Mange ganger setter man seg til for å skrive uten helt å få tråden i det språklige, og det er bare å gi opp for så og fortsette en annen dag. Etter I 0 år som redaktør har det blitt noen nr. av klubbavisa, og heldigvis har det skjedd utvikling på dette punktet også, så da vi i 1997 fikk egen moderne PC ble alt mye enklere, selv om man nok også satte seg større mål til krav om kvalitet. I den siste tiden har dessverre klubbavisa haltet noe hva utgivelsestider angår, noe som skyldes at jeg stadig har mindre tid til overs til hobby og klubbvirksomhet. Jeg håper imidlertid at dette snart bedrer seg ved at flere av klubbens medlemmer tar oppfordringen om å bistå med dette arbeidet slik at klubben kan vokse videre inn i neste århundre(tusen). Når man ser på medlemsmassen burde det være godt grunnlag for å drive en slik klubb, pr. 20 juli -99 var medlemstallet passert 270, og stadig melder det seg flere interesserte. l den senere tiden er det kommet en rekke eiere av nye eller nyere biler for å melde seg inn og jeg tror at hvis de rette personene kommer sammen og tar i et tak, kan Norsk Peugeot Klubb komme til å bli en ganske stor klubb i fremtiden. Litt avhenger nok også av hvordan vår importør tar seg av kunder med interesse og entusiasme over bilmerket Peugeot. Kanskje burde det lages et register hvor alle eiere av forskjellige modeller som ønsker kontakt med likesinnede offentliggjøres. Dermed kan eiere av disse bilene ta kontakt med hverandre for utveksling av erfaringer, lage treff ete. Da tror jeg kanskje at kunder som kjører Peugeot i dag lettere også vil velge samme merke neste gang de kjøper bil.

Tilbake til vår historie, og hva som har skjedd på det arrangements-messige. Det første offisielle treffet vi hadde var under Agder Motorhistoriske Klubbs vårmønstring hos Lyngdal Karosseri & Auto våren 1990 hvor vi hadde egen stand med fire utstilte biler. Siden har det blitt treff i egen regi med de såkalte «Løvesprettene» rundt om i søndre del av landet i tillegg til de populære Grense- treffene vi arrangerer sammen med svenskene. Ekebergmarkedet er jo også et sted vi bruker å besøke med egen stand, noe vi håper å kunne fortsette med så sant ikke arrangørene ønsker klubbene bort til fordel for salgsboder da.

I Pinsen 1990 var Norsk Peugeot Klubb representert under Peugeots I 00-års jubileum ved at fire biler reiste ned til det store arrangementet i Sochaux. Til neste år arrangeres nok et større internasjonalt treff i Sochaux og da er det kanskje igjen på tide å legge turen ned dit hvor Peugeot bl.a. har sitt egne flotte museum samt et av sine store fabrikkanlegg.

Det er masse man kan ramse opp om hva som har skjedd innen klubbens første 10-år, men jeg velger å avslutte denne lille epistelen her for heller å komme tilbake med noen flere tilbakeblikk i tiden som kommer.

TIL DEG som tror du har noe å bidra med, eller som ønsker å være med på å forme klubben videre:

Ta kontakt snarest. Grip sjansen og bli med på å lage en attraktiv og spennende merkeklubb også i år 2000

Grunnlaget er lagt og de 10 første slitsomme årene er passert.

klubbhistorie10ar

Foto tatt under Norsk Peugeot Klubbs etablering hos Sveio auto 22 -april 1989. Vi ser her Eddie Bruvoll og hans 203 1955-modell utenfor Peugeot forhandleren Sveio Auto.

Grensetreff 1998 – Sunne i Sverige

Fra NPK’s klubbavis nr.1 1999

I helgen 4-6 september 1998 ble det femte grensetreffet mellom Norsk Peugeot Klubb og Svenska Peugeotklubben avholdt, og denne gang var det svenskenes tur til å stå for arrangementet i regi av familien Ogren. Stedet var Kolsnes Camping i Sunne i Vårmland.

Som seg hør og bør kunne været i fjor sommer skremme bort selv de mest grense98_1entusiastiske deltakerne fra slike treff, men utrolig nok var vi heldige med været stort sett under alle de treff vi var med på her Nord, deriblant grensetreffet i Sunne. Deltakerne kom i brukbart antall (vel 40 personer) noenlunde likt fordelt mellom Norge og Sverige. Antallet biler var ca 25 (enkelte var kun innom den ene dagen og tittet på), og av disse var det som normalt flest av 403 og 404, men med artige innslag av bl.a. 204, 204 Cabriolet, 504 Coupe og 604. I tillegg begynner nå endelig 504-modellen å bli et mer vanlig innslag på våre treff, en biltype som etter min mening har så mange bra egenskaper at man nå bør begynne å tenke alvor med å redde de som er tilbake før de alle sammen blir eksportert til Egypt.

Vi som hadde reist lengst (50- 55 mil) for å komme til treffet var så sent framme at vi ikke ble med på fredagens aktiviteter, men lørdag formiddag fikk vi mulighet til å hilse på de andre treffdeltakeme og å ta bilene i skue. En bil som vakte stor oppsikt var Janne og Vanja Larssons nyimkjøpte 403 Cabriolet, en bil de hadde importert fra Belgia. Ikke mindre spennende er Gøran Axelssons flotte 204 Cabriolet, en bil vi har stiftet bekjentskap med på noen tidligere treff.  Et lite løp var også lagt opp, og man startet i kolonne fra campingen og kjørte gjennom Sunne sentrum og nordover til en utsiktspost som grense98_2heter Tosse- bergskletten som ligger ca 2 mil nord for Sunne. Her ble vi med på første spørsmål i konkurransen til fam. Øgren for etter å ha kjørt opp den bratte bakken fra hovedveien til utsiktsposten ble vi spurt om hvor lang denne strekningen var. Svarene som de fikk inn varierte svært. Vel oppe på toppen kunne vi klatre opp i et utsiktståm hvor vi kunne se milevis utover svensk natur i flere retninger, men om man så mere rett ned fikk man se en flott samling av biler av merket Peugeot fra en litt annen vinkel enn det som er vanlig. På samme sted spiste vi lunsj før vi fortsatte ferden til Torsby Fordons- museum. Her var dessverre ingen Peugeoter utstilt, men en mengde andre biler og motor- sykler etc. kunne vi allikevel beskue på det landlige museet. Den kanskje mest kjente bilen på museet var den såkalte Frykenlastebilen som ble heist opp fra Frykensjøens bunn mangfoldige tiår etter at den havnet der. Nå var den restaurert og i bra stand.

Etter museumsbesøket fort- satte vi på rundturen, og stoppet for å spise grense98_3middag i en restaurant like ved strandkanten. Stedet het Lysvik, og etter å ha spist oss gode og mette kjørte vi i flokk og følge tilbake til campingen for å slappe av noen timer før kveldens sosiale del av treffet skulle ta til. Som seg hør og bør under slike «camping-treffi» blir det alltid god stemning blant deltakerne til tross for at interessen innen det samme bilmerket kan variere stort. Jeg har inntrykk av at de fleste som er Peugeot-interesserte er sugne på informasjon om alt som vedrører dette tradisjonsrike merket, enten det dreier seg om nyttekjøretøyer eller lukseriøse Kabrioleter og coupéer. I hvert fall går praten livlig mellom deltagere fra alle lag av samfunnet, noe som vi synes er svært trivelig. Dermed er det ikke økonomi eller tekniske kunnskaper som avgjør om man skal være med i Norsk Peugeot Klubb eller Svenska Peugeot klubben, men interessen for merket Peugeot som er hovedingrediensen.

Ut over kvelden denne fine lørdagen i september ble det grillet pølser, drukket brus, øl og vin, pratet masse Peugeot og foretatt premieutdeling etter løpskonkurransen. Denne gangen var det svenskene som stakk av med de tre første plassene i konkurransen med Janne Larsson på første, fru Vanja Larsson på andre og Kerstin Eigert på tredje plass. Beste norske plassering var Kari Tinglef som delte fjerdeplassen med Ingunn Andresen og Gøran Axelsson.


grense98_4Det ble videre kåret en publikumsfavoritt blant bilene. De fleste hadde nok stemt på en av de flotte cabrioletene, og ikke ufortjent var det Gøran Axelsson som vant prisen med sin 204 Cab. Denne bilen er virkelig et skue, og den er restaurert til perfekt originalstand ned til minste skrue. Premier fikk også de med lengst kjørte distanse, en fra hvert land og her var det Tor Stian Støle som hadde tilbakelagt ca 55 mil i 403, riktignok med sin far, Anund bak rattet, og fra Sverige var det Henrik Bengtsson som fikk premie for å ha kjørt ca 40 mil med sin 404 Diesel Pickup.

Søndag morgen begynte folk å pakke sammen for å reise hjem, men en del av oss ble med på garasjebesøk hos Bertil Danielsson Sunne for se på hans prosjekt, en Peugeot type 153 B fra tidlig tyvetallet. Det var et interessant prosjekt som nærmet seg målet om en skinnende flott veteranbil. Denne bilen så ut til å være ganske robust og kraftig bygget og med meget forseggjorte detaljer. Slike modeller fra -10 og -20 tallet er svært sjeldne her i norden, men det finnes tydeligvis noen slike godbiter iblant mengden av amerikanske og europeiske veteranbiler.

grense98_6grense98_5

Hvordan redde en 404 73-modell ?

Fra NPKs Klubbavis nr 4. 1998
Av Tor Willhelm Brevig
Våren ’98 fikk jeg ved en tilfeldighet se en annonse i Bondebladet, «vil noen ta vare på meg» sto det. Det var en 404 ’73 modefi med bare 95.000 km på telleren som så sårt trengte et nytt hjem da eieren ikke hadde anledning til å lagre den lenger. Han hadde kjøpt bilen for tre år siden av den første eieren som hadde eid 404’en siden den var ny. Planer om restaurering hadde etterhvert gått i vasken p.g.a. for liten fritid og annet. Jeg har egentlig aldri hatt noe forhold til 404, annet enn at det er en pen bil, og jeg konsentrerer meg stort sett om 70-80 talls «Pug»er (Engelsk sleng for Peugeot), men hvis prisen var bra så hvorfor ikke? På telefon kunne eieren opplyse at bilen var hel og bra med unntak av rusten forskjerm og bremser som delvis hadde lagt seg på. Prisantydning var ca. 6.000,- noe jeg syntes var litt mye, men vi ble nå enige om at jeg skulle komme og se på 404’en.

En søndag i mai satte vi oss i 604’en hvordanreddeen404_1og kjørte til Bjørkelangen i Akershus. Heldigvis hadde jeg mobiltelefon så jeg kunne ringe eieren av 404’en når vi nærmet oss for og få veiforklaring, ellers er det lite trolig at jeg hadde funnet fram da det var temmelig øde der. Vel franune ble vi tatt godt i mot av hyggelige folk, og etter litt småprat gikk vi for å betrakte 404’en. Førsteinntrykket var at eieren hadde snakket sant og det ble ikke direkte svekket da han startet opp motoren heller, veldig startvillig og den gikk meget pent. Under prøveturen slapp bremsene mer og mer og 404’en gikk veldig fint, ingen skranglelyder og alt fungerte. Jeg må også nevne interiøret som var utrolig pent tross høy alder, vare trekk på setene siden bilen var ny har gjort underverker. Bilens lave km.stand skyldtes først og fremst at den aldri var blitt vinterkjørt, noe 4 ubrukte Viking vinterdekk fra bilen var ny beviste.

Denne bilen måtte jeg jo bare ha og etter litt pruting var bilen min for 4.500 kr. Vi ble enige om at jeg skulle hente den helgen etter da jeg måtte leie prøveskilter. Uka gikk, men p.g.a. problemer med å skaffe sjåfør kom vi ikke avgårde før på mandagen. Atter en gang satt vi i 604’en min med retning Bjørkelangen. Vi hadde ingen problemer med å finne fram denne gangen, og etter å ha skrevet under salgsmelding, bladd opp penger og satt på prøveskilter var det bare, å ta fatt på hjemturen mot Moss. Jeg må innrønmie at adrenalinnivået var ganske høyt da jeg satte 404’en i gir og kjørte i vei men jeg hadde stappet bagasjerommet i 604’en fullt av verktøy i tilfelle noe skulle oppstå.

Etter å ha fyllt opp tanken på den lokale hvordanreddeen404_3bensinstasjonen gikk det ut på riksveien og jeg må si det virket som om 404’en var fornøyd med den første ordentlige lufteturen på ca. 3 år. Overraskende bra drag og fart med tanke på at det er en 1600 kubikks motor, cruising i 80-90 var absolutt ikke noe problem. Etter å ha kjørt noen mil begynte 404’en å slite tungt, jeg regnet med at bremsene hadde lagt seg på, og etter å ha kjørt til siden og stoppet viste det seg at jeg hadde rett. Høyre framhjul var glovarmt og ikke til å ta på. Etter å ha banket på caliperen slapp til slutt bremsene og vi kunne fortsette turen hjem til Moss uten mere problemer. Vel hjemme på Jeløya så jeg på telleren at det hadde blitt over 10 mils kjøring, ikke verst for en 25-åring som har tilbragt de 3 siste årene i dvale.

hvordanreddeen404_2